Some great reviews for the new Helldorado album, Sinful Soul. These are in Norwegian. We will post new reviews as soon as they are published

HELLDORADO - «Sinful Soul»
Av Egon Holstad - Nordlys
Publisert 13.05.2009 - 16:18 Oppdatert 13.05.2009 - 16:19

Stavanger-baserte Helldorado har siden 2001 vært et av landets suverent mest talentfulle og beste rockband, og man er nesten fristet til å tro at det er noen onde, høyere makter som har hindret dem i å nå et større publikum enn hva som til nå har vært tilfelle. At de i tillegg gjør det skarpt nedover i Europa gjør bare poenget enda tydeligere.

Sinful Soul er deres tredje fullengder, og er bare nok et bevis på hvor sanseløst bra de er, og samtidig hvor uforståelig obskure de fortsatt er her på berget.

Deres forrige album, The Ballad Of Nora Lee (2005), var rett og slett et episk mesterverk et sted midt imellom 16 Horsepower, Lee Hazlewood, Nick Cave, Chris Isaak og The Gun Club (og alt annet kult du måtte ha lyst til å tilføye). Denne gangen er de ikke langt unna samme skyhøye nivå, men skiva er ikke like umiddelbar, og tar derfor lenger tid på å sette seg. Og så borrer den seg fast i hjernen og nekter å slippe taket.

Med unntak av litt masete låt i Sixty Seven er jeg mer eller mindre bergtatt av hele skiva, for her får du servert varme og smektende semiballader (åpningssporet Steal Away er til å dåne av), barske rockere, mariachikrydrede festperler, surfinspirerte knallerter og episke historier fortalt av Stemmen med stor S osv. osv. osv. At de i tillegg har fått skiva mikset i New York av Barry Diament, sier bare alt om ambisjonsnivået (han har gjort det samme for bl.a. Led Zeppelin og AC/DC).

For hva er egentlig dette bandets svakheter? De har kanskje landets aller beste vokalist, de er teknisk sett på et nivå man sjelden ser og hører i et rockband, og de skriver låter som om de hadde doktorgrad i nettopp dét. Og så er de formidable live. Herregud, kan ikke folk skjønne at de må sjekke dem ut? For bandets del, for deres egen del og ehhh... for rockens del. Nå er det på tide at de slår gjennom. Alt annet er en skandale og skamplett på norsk kulturliv. Og det mener jeg faktisk helt bokstavelig.

Helldorado - Sinful Soul
Av Rune Slyngstad - Fædrelandsvennen
Publisert 12.05.2009 - 10:00 Oppdatert 12.05.2009 - 19:28

Her er bandet som kan overta etter Midnight Choir og Madrugada. Dag Vagle heter vokalisten her som tar opp arven etter Paal Flaata og Sivert Høyem. Det Helldroado gjør her er en maktdemonstrasjon innenfor filmatisk musikk etter Ennio Morricone-formelen, koblet med episke murder ballads, americana og hvileløs ørkenrock.

Etter en aktiv periode første halvdel av dette tiåret med tre albumutgivelser, er dette det første de gir ut siden den gedigne "The ballad of Nora Lee" høsten 2005. I mellomtiden har de festet et visst grep i mange europeiske land. Og Helldorado er visstnok stjerner i Tyrkia der supporterne til fotballandslaget har adoptert deres "Drinking song".

Bandet har minsket til en trio. Men det merkes ikke. En strykekvartett og tre blåsere er med på å holde oppe trykket på de tolv låtene. Her er ikke et kjedelig øyeblikk. Bandet virvler opp gyllent musikkstøv som de i neste omgang fjerner med tårevåte og blodige ballader. "Sinful soul" er så full av nerve og sjel og formidlingslyst at det ikke nytter å forsøke å slippe unna.

Terningkast 5 HELLDORADO: «Sinful soul»
Kjetil Wold – Stavanger Aftenblad

Svikere og syndefulle sjeler
«Sinful soul» oser av sorg, synd, sex og smerte. Helldorados fjerde album er ingen gladplate.

Ingen av Helldorados utgivelser er gladplater. Men «Sinful soul» er en sterk og stemningsfull utgivelse.

Helldorado er et av de relativt få norske bandene som har - og alltid har hatt - et distinkt særpreg. Helldorado virrer ikke mellom sjangrene i håp om å treffe tidas melodi. Trioen bestående av hovedkomponist Dag Sindre Vagle (gitar, piano og vokal), Hans Arvid Wassvik (bass) og Morten Jackman (trommer) er tro mot sine americanaidealer.

Og Helldorado er stilige representanter for americana avdeling sør: Det vil si musikken, fargene, luktene og stemningene som man gjerne forbinder med de sørlige statene i USA samt Mexico.

TROLØSE FIGURER: Det er i disse faktiske og mentale landskapene historiene på «Sinful soul» utspiller seg. Åpneren «Steal away» er en sjelfull og forpint crime & love-sang. Og allerede i neste låt, «Your sinful soul», melder Helldorado tydelig ifra om hvor vi befinner oss - om noen ennå skulle være i tvil:
Distant thunder is rolling / Across the desert sands
Distant thunder is rolling / Across this pagan lands

Dermed er de tematisk og geografiske premissene lagt. Det er under den åpne himmel, i de vidåpne og brennende hete ørkenlandskaper Helldorados cineastiske og troløse figurer brenner hull i sjelene sine - om de noensinne har hatt noen. Det er her ondskapen, synden og de frykteligste forbrytelser utfolder seg. Mennene er grimme, kvinnene sexy og svikefulle. I hissige «Try so hard to be good» går det galt til og med for de som prøver å holde seg på den rene sti:
She tries so hard to be good / But she always turns out bad

Dette er dama som kan sparke deg ned i den ugjengjeldte erotikkens flammehav. Henne hete lepper er lagd for å kysse. Men hun kysser naturligvis alle andre menn enn deg, den svikefulle dama. Kjenner vi henne igjen? Femme fatale. Arketypen fra hundrevis av filmer og tusenvis av kriminalromaner.

DRAMATIKK: Etter det forrige albumet «The ballad of Nora Lee» (2005) har Helldorado gått fra å være kvartett til å bli trio. Noe som ikke merkes på lydbildet: «Sinful soul» er rikelig utstyrt. Foruten basisinstrumentene bass, gitar og trommer er her også innslag av strykere og blåsere samt diverse andre instrumenter; fløyter, piano, zither og bouzouki.

Men det er særlig blåserne og strykerne som bidrar til å gi «Sinful soul» karakter og farge. «The happiest day» - en dramatisk ballade i beste Nick Cave-stil - løftes ytterligere med den bevisste bruken av strykere på refrenget. Og «Cross-dressing truck driver» er en helvetes-galopperende truck-historie som løftes opp til maksimal turtall av de heftige blåserne. Denne er også iblandet en smule mørk og eksplosiv Doors-estetikk. Og her befinner vi oss i hykleriets kromfargede høyborg:
He's a heavy drinkin' church cruiser / bible reading child abuser

Andre ganger aner man at komponistene henter inspirasjon fra den store folkballadetradisjonen på de britiske øyer. Teksten på «And the Ravens did croak» ligger solid innenfor denne både tematisk og fortellermessig. Fortellingen om unge Willy som rir ut denne mørke høstdagen for å oppsøke sin kjære, er klassisk på alle vis. Og også her er smerten, kjærligheten og døden godt representert.

Og «Ten little demons» er en artig gjenbruk av temaet i Agatha Christies klassiske kriminalroman «Ten little niggers» - på norsk «Ti små negerbarn». Stilig lek.

POTENSIAL: Helldorado har ennå til gode å få høye plasseringer på de norske salgslistene. Det er en smule underlig. Helldorado har i alle fall de musikalske kvalitetene som skal til - og bandet har låter med tydelig radiopotensial. Man kan bare håpe at bandet skal få samme fotfeste i hjemlandet Norge som i Tyrkia, hvor det turnerer hyppig og har rockstjernestatus.

Samtidig skal det ikke underslås at de12 låtene fordrer en viss interesse for og innsikt i amerikansk populærkultur samt for de mørke og syndefulle sidene av livet. Men kan tyrkerne, så kan også vi.

Beste spor: «The happiest day», «Steal away», «Cross-dressing truck driver», «Gypsy fair» og «Damn you girl».

Tags: Helldorado Sinful Soul reviews

Helldorado released their great new album «Sinful Soul» Monday 9. May. Hard copies are available in Scandinavia through Bonnier Amigo Music (distributor) and mailorder at Musiconline.no.

The album is also available on , Spotify and other digital music providers.

Great reviews in Avisa Nordland (6/6), Fædrelandsvennen (6/6), Nordlys (5/6), Stavanger Aftenblad (5/6).
We´ll keep you posted on more news, reviews etc

Tags: Helldorado Sinful Soul itunes