Poor Edward - new video and EP Brand new video from Poor Edward, produced by Koala Klan
The new EP, BROOKLYN, is released 5th April (digital/CD). Radiostations and media can download a track from the EP from iPluggersor get in touch with us at post [at] ccap [dot] com and we’ll mail you a link for download.
(scroll down for bio / info in Norwegian) April 5th 2013 sees the release of the EP 'Brooklyn' by Poor Edward, recorded in Braund Sound studio in New York summer of 2012. This release is a step aside from the folk/americana-sound that mainly influenced their previous work. The harmonies, the lyrics and the acoustic guitars are still the most important elements in Poor Edwards music, but this time around there is room for something more as well, such as electronic elements, loops, programmed drums and synths. Poor Edward is the duo consisting of Martin and Kristian Tungland Rinde; two brothers from Stavanger, Norway. Writing and performing their own songs, Poor Edward can be classified as a mixture of pop and rock with notable folk/americana tendencies. Their trademark is a guitar and vocals sound, largely focused on lyrics and harmony. The music is melodious, sometimes melancholy, often understated and always authentic. The duo explores the unique dynamics that exist between brothers, for better or worse. Their work live and recorded bears witness to mature reflection and heartfelt emotion of their relationships.
Poor Edward convey’s a sense of life's extremes; of grief, happiness – and hope. Spiced with a touch of dry humour, Poor Edward's music is personal and appealing, yet not invading. Their songs carry the sound of life lived, true stories told earnestly without affectation. When asked about their inspiration, the duo draws influence from artists such as The Everly Brothers via The Jayhawks to Beck and Calexico. Since 2006, Poor Edward has completed several tours around Norway, both as an acoustic duo and with their backing band. The band has gained a solid and varied live experience through the years, having played over a hundred shows at all kinds of venues throughout Norway, including clubs, music halls and festivals. Poor Edward has also done several supporting gigs for well established artists like Lissie (US), Beach House (US) and norwegian artists like CC Cowboys and Ida Jenshus. They released their first full length album, 'Time Is Gonna Change You', in november 2011.
The album was well received by music press and critics, leading to a broader span of attention. Several songs from the album also received considerable airplay on norwegian national radio. The release was followed by an extensive tour in January and February 2012. Poor Edward has also released the EP's 'Summerrain' (2008) and 'Soldiers & Sundays' (2009). Discography: • Summerrain (EP 2008)
• Soldiers & Sundays (EP 2009)
• Look To The Sky (7'' single 2011)
• Time Is Gonna Change You (Album 2011)
• Keeping Track (single 2012) • Brooklyn (EP 2013)
NORWEGIAN BIO / INFO: Våren 2013 er Poor Edward aktuelle med en ny utgivelse. EP'en 'Brooklyn', som er spilt inn i nettopp Brooklyn, New York. På den nye EP´en tar Poor Edward et lite skritt til siden i forhold til tidligere utgivelser. Det er fremdeles Americana, pop og folk som ligger i bunn, men denne gangen har de sammen med sine amerikanske produsenter tilført lydbildet flere elektroniske elementer Bak artistnavnet Poor Edward står de to brødrene Kristian og Martin Tungland Rinde fra Stavanger. De skriver og fremfører melodiøse popsanger, gjerne med elementer fra powerpop, folk og americana. De slapp sitt debutalbum – 'Time Is Gonna Change You' – i november 2011. Platen mottok flere strålende kritikker, blant annet gav Stavanger Aftenblad terningkast fem med tittelen 'Harmonier fra øverste hylle'. Flere musikkblogger beskrev albumet som blant de beste i 2011, og magasinet Natt & Dag nominerte det til "Årets Utgivelse 2011". Flere låter fra albumet fikk mye spilletid på flere radiokanaler. Brødrene har også tidligere høstet mange lovord for sine to EP-utgivelser 'Summerrain' (2008) og 'Soldiers & Sundays' (2009). Poor Edward har opparbeidet seg en solid live-erfaring med over hundre konserter på alt fra festivaler, klubbscener og konserthus over hele landet, hvor de har spilt både som akustisk duo og med sitt faste backingband. De har også gjort flere supportjobber for etablerte artister som blant annet Lissie (US), Beach House (US), CC Cowboys og Ida Jenshus. Det musikalske produktet Poor Edward serverer er variert; til tider vemodig og lavmælt, ofte energisk og oppløftende, men alltid preget av håp og melodisk glede. Brødreparet legger stor vekt på autentisitet, tekst og harmonier, og deres musikalske resultat kan til tider høres ut som en krysning av artister som Calexico, Marit Larsen, The Jayhawks og Odd Nordstoga.
SITATER: «Harmonier fra øverste hylle. De er rett og slett bra. Veldig bra.» GEIR FLATØE, STAVANGER AFTENBLAD (5/6) «Det er en imponerende debut. Både melodier og tekster holder høy kvalitet, og framføringene er upåklagelige.» TORSTEIN DAVIDSEN, ROMERIKES BLAD (4/6) «Det er en kunstart å skrive så fengede melodier og refenger, og det er en kunstart brødrene Rinde virkelig mestrer med overlegen eleganse. Poor Edward har laget en perle av en plate som virkelig fortjener nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Enkelt og greit; dette er en av mine absolutte norske favorittplater i år.» RUNE LETRUD, MUSIKKBLOGGEN.NO «Stavanger-brødrenes debut-EP med elementer fra både roots/ country og indiepop krever endel spilletid. Det sterke åpningssporet Stay Wild er ikke ulikt Midnight Choir, med noe av den samme lengselen og smerten i stemmen som Paal Flaata besitter. Rett og slett knallbra! Duoen legger sjela si i det, og da låter det riktig vakkert. Tar du deg tid, ligger flere godbiter og venter på deg.» SVEIN MOSTAD, PULS.NO - om EP’en ”Summerrain” (2008)
Helldorado- «Bones In The Closet» 7» vinyl and digital and video
«Bones In The Closet» is Helldorado´s first new release since «Sinful Soul» (album - 2009). The new single is available as digital download / streaming as well as 7» vinyl with 3D cover designed and printed by Drid Machine, including 3D glasses and download codes. The vinyl is available through Bandcamp
"Come Away Melinda" is a cover of a song that was first performed by The Weavers in Carnegie Hall in 1963 (credits: Hellerman / Minkoff). It has later been recorded by Harry Belafonte, Mama Cass, Judy Collins and Uriah Heep, among others.
Scroll down Pete´s own story about the song and its significance (in Norwegian)
Curious about other versions of the song? We´ve compiled a few covers on this Spotify playlist
Through 30 years as a musician Pete Johansen has, with his characteristic fiddle and voice, made his mark on a long line of bands in a variety of genres. He has recorded and toured with Tristania, The Sins Of Thy Beloved, The Scarr, Sirenia, Morgul, Modesty Blaise and The Tramps among other bands and project he has been involved with and contributed to. He´s gigged sleazy dives and huge festivals in Norway, Europe, USA and South America. He´s been trough the best of times and the worst of times in this strange parallel world called the music business. Finally, in 2011, Pete releases his first album under his own name. With songs written over a ten years long period, Pete has made his most personal album. The theme of the “It´s Been Real” album is the importance of keeping ones dreams alive, and both the lyrics and the music are all about what life can bring, when it’s lived under the influence of Appollo and Dionysus. Here’s everything Pete friends would expect and hope for, and much, much more! On this album friends from a long life in music join him to create an album where melodic pop tunes blends with rock, jazz, metal and folk, absurd violin licks and surreal vocals. It’s been real. It’s a meal. It’s a world to peel.
PETE JOHANSEN om Come Away Melinda
I åtteårsalderen opplevde jeg mitt livs verste kjærlighetssorg. Det som hadde gjennomsyret alt i mitt liv så langt var borte. Sånn opplevde jeg det, som en hel verden opplevde det. Noe var over. Borte. Noe stort og viktig. Nå viste det seg jo ganske så snart at dette, som så mye annet i livet, kun var en forestilling; en slags illusjon. Vi lager oss så mange sånne i løpet av våre liv. Ingenting var egentlig forandret. Musikk lever evig. I det minste god musikk. Og snart nok kom det også nye mesterverk, forskjellen var bare at vi fikk fire ganger mer magi enn før, og vel så det! Beatles var borte. Så: lenge leve Beatles!
Men det tok en tid før denne virkeligheten sank inn. Der oppsto et slags vakuum. Tronen til kongen over min musikalske opplevelsesverden var ledig, den sto tom.
Til jeg møtte Melinda.
Jeg var ikke overbegeistret for sigøynerdronningen, som de fleste andre først og fremst trykket til sitt bryst. Det var den lille adopterte piken som åpnet øynene mine for et band som skulle gå fra å være et av verdens mest utskjelte til å toppe lister i alle land på svært kort tid.
Jeg snakker selvfølgelig om Uriah Heeps versjon av The Weavers overjordisk vakre Come away Melinda.
Og låten skulle følge meg videre i livet. Vokse i meg, og stadig vise meg dypere lag av seg selv. Den skulle komme til å prege mine standpunkt og danne det perspektiv jeg betrakter verden og livet i.
For denne såre dialog mellom far og datter uttrykker i all sin lavmælthet, musikalsk og tekstmessig, det som er selve kjernen i den evige krig/fred-problematikken: hver gang vi møter vold og overgrep med makt og vold, skapes der enda flere, nye uskyldige ofre, skjer der nye like grusomme overgrep. Det er det de nesten utålelige bildene av en liten gutt uten armer uttrykker: ”Er det slik dere skal befri oss fra tyrannen?” Forbryter og helt blir langt vanskeligere å skille fra hverandre i den virkelige verden. Alle våre tillærte oppfatninger slår sprekker i møte med Melindas mange spørsmål, som kulminerer i det siste av dem: Why can’t things be the way they were, before the war began? Krig er noe ireversibelt. Noe uopprettelig. Noe grusomt, vederstyggelig og ondt. Ondt og ufornuftig. En løsning som har vist seg like håpløs og traumatiserende for alle parter hver gang den er blitt forsøkt.
Allikevel gjør vi det gang på gang. Velger den gamle utprøvde vei, som aldri har ledet til det gode vi påberoper oss å kjempe for. Hvordan i all verden skulle nå det gå til? Hvordan skal man kunne tenke seg at enda flere drepte og lemlestede skulle kunne føre til fred og fordragelighet? Enda flere små piker som savner mammaen sin. Tusenvis, millionvis av nye Melindaer over hele verden, hele tiden, mens jeg skriver, mens du leser. Allikevel brukes det surrealistiske argument overfor fredsforkjempere at det er naivt å tro på, og å søke andre løsninger!
Vi deler ut fredspriser til krigsherrer. Vi deltar tilogmed aktivt i deres kriger! Vi velger lynsnart side i eldgamle, kompliserte konflikter uten å et øyeblikk ta hensyn til alle de som nå havner mellom enda to nye fronter. Oss, de gode, mot dem, de onde. Så enkel ønsker vi tydeligvis at verden skal være. Samtidig som vi i all vår blindhet paradoksalt nok er skjønt enige om at alt bare blir verre og verre!
Vel: gudskjelov er ikke det heller sant. Det blir faktisk bedre og bedre. Slett ikke takket være de stridende. Nei: takket være de som aldri gir opp å forfekte fornuftens enkle standpunkt: det blir mindre krig og elendighet hvis vi kriger mindre! Hvis vi slutter å tro på at verden består av ondt eller godt, tapere og vinnere. Vi er både onde og gode, sammen, enten vi vil eller ei, som vi også stort sett taper og vinner sammen, til syvende og sist. Alt annet er en krampaktig illusjon.
Så Melinda har gjennom sitt enkle budskap preget mine tanker og mitt liv like mye som tankene til de store tenkere på dette området: Galtung, Buber og Gandhi. Og gudskjelov noen til, men alt for få!
Den største av dem alle er kanskje Lennon. Og med det er jeg tilbake til utgangspunktet: Jeg tilhører en generasjon som bokstavelig talt vokste opp med den evige sannhet: All you need is love. Give peace a chance.
Rollen som Melinda tolkes i min versjon av Susanne Nordbø. En overjordisk vakker tolkning, må jeg ha lov til å si. En overjordisk skjønnhet til gode for hele verdens fremtid! Hvis vi lar den være det...
Eivind Nordbom har laget en video som lar fiksjon og virkelig virkelighet smelte sammen til et uimotsigelig argument for å selv slutte med faenskapet, og virkelig ta avstand fra det. Det er den enkelte soldat som selv må legge ned sitt våpen, jeg kan ikke legge noen andre våpen ned enn mitt eget. Og ordet og musikken er de eneste våpen jeg vil ta i bruk. Hva andre gjør kan jeg ikke gjøre noe med på andre måter. Ingen har noengang overbevist meg om noe annet. Ingenting har noengang fått meg til å tenke annerledes.
Og den syttende september skal jeg enda en gang få oppleve mine ungdomsårs store kjærlighet, når Uriah Heep står på scenen i Stavanger! Selv om Melinda vel neppe er med...
Elise Vatsvaag´s new single «Ohh La La» will be released Friday 25. February. Check out the new video:
On dreary days when everything seems blasé, Elise Vatsvaag’s flirtatious voice and playful lyrics are a pick-me-up. The small-framed Norwegian singer-songwriter has been compared to Ingrid Michaelson and Katie Melua for her style and songwriting prowess, but her unique charm is the result of her innocent outlook on life and youthful zest. In 2009 Elise signed with the Norwegian management company Great Moments, and since then she has grown to be among one of the most interesting up-and-coming artists in the west coast area of Norway. In January 2011 Elise Vatsvaag moved to New York City in order to work on her debut album.
In May we released the debut album from The Norwegian Fords. The first single of the album is called "Hop-Up-Pop". The song has previously been featured in the Warner licensed movie "The Utopian Society". The brand new "Hop-Up-Pop" video is now out on You Tube. Any fans of classic west coast pop music must check out the Norwegian Fords. The cd is currently available in both physical and digital formats at Musiconline, as well as iTunes and other digital shops.