Come Away Melinda - song and video

"Come Away Melinda" is a cover of a song that was first performed by The Weavers in Carnegie Hall in 1963 (credits: Hellerman / Minkoff). It has later been recorded by Harry Belafonte, Mama Cass, Judy Collins and Uriah Heep, among others.

Scroll down Pete´s own story about the song and its significance (in Norwegian)

Pete Johansen & Susanne Nordbøe - Come Away Melinda (mp3) by CCAP

Curious about other versions of the song? We´ve compiled a few covers on this Spotify playlist



Through 30 years as a musician Pete Johansen has, with his characteristic fiddle and voice, made his mark on a long line of bands in a variety of genres. He has recorded and toured with Tristania, The Sins Of Thy Beloved, The Scarr, Sirenia, Morgul, Modesty Blaise and The Tramps among other bands and project he has been involved with and contributed to. He´s gigged sleazy dives and huge festivals in Norway, Europe, USA and South America. He´s been trough the best of times and the worst of times in this strange parallel world called the music business. Finally, in 2011, Pete releases his first album under his own name. With songs written over a ten years long period, Pete has made his most personal album. The theme of the “It´s Been Real” album is the importance of keeping ones dreams alive, and both the lyrics and the music are all about what life can bring, when it’s lived under the influence of Appollo and Dionysus. Here’s everything Pete friends would expect and hope for, and much, much more! On this album friends from a long life in music join him to create an album where melodic pop tunes blends with rock, jazz, metal and folk, absurd violin licks and surreal vocals. It’s been real. It’s a meal. It’s a world to peel.

PETE JOHANSEN om Come Away Melinda

I åtteårsalderen opplevde jeg mitt livs verste kjærlighetssorg. Det som hadde gjennomsyret alt i mitt liv så langt var borte. Sånn opplevde jeg det, som en hel verden opplevde det. Noe var over. Borte. Noe stort og viktig.
Nå viste det seg jo ganske så snart at dette, som så mye annet i livet, kun var en forestilling; en slags illusjon. Vi lager oss så mange sånne i løpet av våre liv. Ingenting var egentlig forandret. Musikk lever evig. I det minste god musikk. Og snart nok kom det også nye mesterverk, forskjellen var bare at vi fikk fire ganger mer magi enn før, og vel så det! Beatles var borte. Så: lenge leve Beatles!

Men det tok en tid før denne virkeligheten sank inn. Der oppsto et slags vakuum. Tronen til kongen over min musikalske opplevelsesverden var ledig, den sto tom.

Til jeg møtte Melinda.

Jeg var ikke overbegeistret for sigøynerdronningen, som de fleste andre først og fremst trykket til sitt bryst. Det var den lille adopterte piken som åpnet øynene mine for et band som skulle gå fra å være et av verdens mest utskjelte til å toppe lister i alle land på svært kort tid.

Jeg snakker selvfølgelig om Uriah Heeps versjon av The Weavers overjordisk vakre Come away Melinda.

Og låten skulle følge meg videre i livet. Vokse i meg, og stadig vise meg dypere lag av seg selv. Den skulle komme til å prege mine standpunkt og danne det perspektiv jeg betrakter verden og livet i.

For denne såre dialog mellom far og datter uttrykker i all sin lavmælthet, musikalsk og tekstmessig, det som er selve kjernen i den evige krig/fred-problematikken: hver gang vi møter vold og overgrep med makt og vold, skapes der enda flere, nye uskyldige ofre, skjer der nye like grusomme overgrep. Det er det de nesten utålelige bildene av en liten gutt uten armer uttrykker: ”Er det slik dere skal befri oss fra tyrannen?” Forbryter og helt blir langt vanskeligere å skille fra hverandre i den virkelige verden. Alle våre tillærte oppfatninger slår sprekker i møte med Melindas mange spørsmål, som kulminerer i det siste av dem: Why can’t things be the way they were, before the war began? Krig er noe ireversibelt. Noe uopprettelig. Noe grusomt, vederstyggelig og ondt. Ondt og ufornuftig. En løsning som har vist seg like håpløs og traumatiserende for alle parter hver gang den er blitt forsøkt.

Allikevel gjør vi det gang på gang. Velger den gamle utprøvde vei, som aldri har ledet til det gode vi påberoper oss å kjempe for. Hvordan i all verden skulle nå det gå til? Hvordan skal man kunne tenke seg at enda flere drepte og lemlestede skulle kunne føre til fred og fordragelighet? Enda flere små piker som savner mammaen sin. Tusenvis, millionvis av nye Melindaer over hele verden, hele tiden, mens jeg skriver, mens du leser. Allikevel brukes det surrealistiske argument overfor fredsforkjempere at det er naivt å tro på, og å søke andre løsninger!

Vi deler ut fredspriser til krigsherrer. Vi deltar tilogmed aktivt i deres kriger! Vi velger lynsnart side i eldgamle, kompliserte konflikter uten å et øyeblikk ta hensyn til alle de som nå havner mellom enda to nye fronter. Oss, de gode, mot dem, de onde. Så enkel ønsker vi tydeligvis at verden skal være. Samtidig som vi i all vår blindhet paradoksalt nok er skjønt enige om at alt bare blir verre og verre!

Vel: gudskjelov er ikke det heller sant. Det blir faktisk bedre og bedre. Slett ikke takket være de stridende. Nei: takket være de som aldri gir opp å forfekte fornuftens enkle standpunkt: det blir mindre krig og elendighet hvis vi kriger mindre! Hvis vi slutter å tro på at verden består av ondt eller godt, tapere og vinnere. Vi er både onde og gode, sammen, enten vi vil eller ei, som vi også stort sett taper og vinner sammen, til syvende og sist. Alt annet er en krampaktig illusjon.

Så Melinda har gjennom sitt enkle budskap preget mine tanker og mitt liv like mye som tankene til de store tenkere på dette området: Galtung, Buber og Gandhi. Og gudskjelov noen til, men alt for få!

Den største av dem alle er kanskje Lennon. Og med det er jeg tilbake til utgangspunktet: Jeg tilhører en generasjon som bokstavelig talt vokste opp med den evige sannhet: All you need is love. Give peace a chance.

Rollen som Melinda tolkes i min versjon av Susanne Nordbø. En overjordisk vakker tolkning, må jeg ha lov til å si. En overjordisk skjønnhet til gode for hele verdens fremtid! Hvis vi lar den være det...

Eivind Nordbom har laget en video som lar fiksjon og virkelig virkelighet smelte sammen til et uimotsigelig argument for å selv slutte med faenskapet, og virkelig ta avstand fra det. Det er den enkelte soldat som selv må legge ned sitt våpen, jeg kan ikke legge noen andre våpen ned enn mitt eget. Og ordet og musikken er de eneste våpen jeg vil ta i bruk. Hva andre gjør kan jeg ikke gjøre noe med på andre måter. Ingen har noengang overbevist meg om noe annet. Ingenting har noengang fått meg til å tenke annerledes.

Og den syttende september skal jeg enda en gang få oppleve mine ungdomsårs store kjærlighet, når Uriah Heep står på scenen i Stavanger! Selv om Melinda vel neppe er med...

Med håp og tro om en enda bedre verden i morgen

Pete Johansen

Tags: Video You Tube Single pete johansen Sooundcloud Spotify Folk rock

Brand new video: Sebastian Waldejer - «We Never Get Away Anymore»



The new single from Sebastian Waldejer is now available through Bandcamp. The single, We Never Get Away Anymore / The Ocean Is Full Of Tears, is available as a limited edition 7» single wrapped in a beautiful Stumptown Printers Arigato cover, handprinted by Kjetil Brandsdal. The single is co-produced by Thomas Dybdahl. The vinyl single also includes a three track download (the original vinylmix of the tracks on the 7» + a new digital mix of the title track by Jørgen Træen from Duper Studio in Bergen). You can also choose to skip the vinyl (but why would you want to?) and opt for the digital download package. The B-side and new digital mix is only available as a bundle/package deal on Bandcamp, these two track can´t be bought separately.

The digital mix of the title track is also available through iTunes, Spotify, Amazon etc



Sebastian Waldejer - promo by CCAP

Tags: Sebastian Waldejer Theon Film Thomas Dybahl Video Single Soundcloud Bandcamp itunes Spotify Vinyl Jørgen Træen

New tracks by Sebastian Waldejer and The Norwegian Fords added to the CCAP Spotify Playlist

Tags: Spotify Sebastian Waldejer The Norwegian Fords